Den digitale forbannelse

"Det er så fint å se bildene med en gang", tenker du kanskje som et argument for de digitale fordeler. Eller; "man kan jo slette det man ikke vil ha med en gang". Joda, man kan, men gjør man det ? Å langt i fra. Hardisken(e) fylles opp av mer eller mindre vellykkede blinkskudd som i beste fall er av en svak og ullen interesse for fotografen selv. Ok, jeg skal gi deg medhold i at noen ting er fint og viktig å ta vare på, om ikke annet så for husfredens eller mulige utpressings motivers skyld. Men stort sett knipser man i vei en masse bilder som ingen gidder å se på og langt mindre skrive ut og klistre inn i et ANALOGT fotoalbum. Bare innrøm det, noe av det mest spennende du visste som lite uskyldig nurk, var å bla i gamle album. Peke på alle du så og spørre de voksne "Hvem er det"? Jeg lurer på om CD-rom platene virker om 50 år, slik at kommende nysgjerrige generasjoner kan starte opp en maskin og se på bildene og stille det samme spørsmålet? "Det ligger på nett" er et annet argument for at album og foto på papir er unødvendig. Da er det på sin plass å minne om det gamle jungelordet (fra Sumatra) EVIG EIES KUN ET DÅRLIG RYKTE, alt annet er forgjengelig.

Hva mener jeg så med den digitale forbannelse? (Jeg ævner kun at spørge, svarene haver jeg ikke)
ANEKDOTE OG SIDESPRANGADVARSEL: Jeg er smertelig klar over at jeg kaster stein med kanoner eller noe i den dur, all den tid jeg knipser i vei med siste nytt i digital teknologi for å publisere på nett eller trykk med en hastighet som er hinsides alle spådommer bare for et lite tiår tilbake. Forbannelsen ligger i at alle tar for gitt at dagens teknologi varer evig og i at alle har blitt "fotografer" med mobiltelefoner og "knips i vei" teknologi, men ingen tar vare på bildene. Tidligere (for 5 år siden) tok man bilder når man synes at anledningen var passende, leverte filmen til fremkalling og ventet i spenning på blinkskudd og skuffelser. Kanskje tok man også bilder med større omtanke? Lettvinthet og likegyldighet er en farlig sykdom som man smittes av i ung alder og som det er svært vanskelig å finne en kùr for. Slik at når man i dag fyrer fra hofta med Ericsson SLMT7000HRDTV telefonen sin er det ikke for bildets skyld, men kanskje heller et rop om oppmerksomhet? (Akkurat som det å skrive blog kan ses på som et rop om oppmerksomhet eller selvgodhet utover rimelighetens grenser, velg selv). Man drukner lett i informasjonsstøyen som omgir oss. Jeg er ikke en reaksjonær sur gammel faen som sier at alt var mye bedre under krigen. Jeg bare påpeker at folk bør tenke litt og vurdere litt hva som skjer omkring oss. Hvis du nå er enda mer forvirret enn før du kom så langt som hit så har jeg bare en ting å si: FINT.
Det betyr at et eller annet i denne forvirrende samlingen av ord har fått i gang hjernevindingene og da er hensikten oppnådd.

Hva er det så som har utløst denne harrangen av edder og galle over teknologiens fremskritt og folks likegyldighet? Jo det skal jeg si deg, en helvetes masse bilder, som fyller opp hardisken til randen og gjør at min stakkars iBook er omtrent like treg som sirup som har stått i kjøleskapet. Hvor mange er helvetes masse; nærmere 4000 av dem fra jorden rundt turen sist høst og vinter. Hvorav ca.300 har fått status som "verdt å bruke penger på utskrift" og 23, TRE OG TYVE !!! (ja, jeg bruker gammel tellemetode) har sluppet gjennom nåløyet for utskrift i 20x25 eller 30x40. 23 av 4000 blir en så liten prosent at jeg ikke har realfagskunnskaper til å regne det ut en gang, Jeg må bare konstatere at jeg har knipset i vei en masse søppel og rot som jeg ikke har tenkt til å vise til noen. Jeg tviler på at jeg ville ha tatt mer enn kanskje 3-400 bilder totalt med film, og sannsynligvis (egen erfaring) beholdt omtrent halvparten. Så nå har jeg i allefall fått utløp for litt oppgitthet over de siste dagers billedbehandling og sortering. Og bildet som ledsager disse velvalgte ord var på kast og slett listen inntil noen gjorde meg oppmerksom på at det finnes andre betraktningsmåter enn den åpenbare.