Ja, da sitter man her da, med en litt tom følelse i hodet. Årets siste eksamen er unnagjort, med et heller slapt resultat... pensum er noe dritt når man prioriterer andre ting som viktig, enn det sensorene foretrekker å henge seg opp i, men pytt, nye semestre ny sjanser. To år, fire semester og et lass med mer eller mindre nyttig lærdom, så nå tror jeg snart at jeg vet hva jeg vil bli når jeg blir stor. Tid er et merkelig fenomen, for to år siden synes jeg at jeg hadde en evighet til avslutningen av studiene, og nå er det meste av de teoretiske bitene unnagjort. Da kan man lure på hvem som hadde rett, han som sa "tid kommer" eller den som hevder "tid går"? Det hele blir vel et spørsmål om holdning. Akkurat på linje med halvtomme og halvfulle glass... Selvsagt hviler ikke store tenkere :) lenge på de visne laurbærene og neste haug med pensumbøker er allerede funnet frem. Nå er det ikke tvang eller obligatoriske fag som står for tur, men derimot japansk språk og kultur. Kulturen og historien sklir inn med nogenlunde kontroll, språket på sin side byr på noen bittesmå utfordringer. Til en forandring finnes det ingen knagger eller tidligere erfaringer å henge noe som helst på. Så kanskje et aldri så lite pedagogisk språkkurs i form av CD rom og interaktiv...(fy for et ord, hva pokker er aktivt med å trykke på noen taster når maskinen ber deg om det)... video, hvor en søt og blid japansk dame prøver å få en stakkar til å oppføre seg som folk på japansk. Så hvis undertegnede observeres blant sunnmørske fjell med hvite podplugger i ørene og mumlende på et merkelig vis, har jeg ikke blitt gal, i allefall ikke pr.definisjon. Det er ikke noe behov for å ringe til hyggelige menn i hvite frakker tror jeg. Sannsynligvis går jeg da og pugger japanske i-adjektiv eller forsøker å memorere ord som ingen forstår (bortsett fra 130 millioner japanere).
Man skulle tro at i en alder av 40+, hadde man lært en liten smule om asiatiske finurligheter, men det jeg kan dreier seg stort sett om tenningsrekkefølgen på en Toyota motor og kamtidene på en Honda VF1000. Forøvrig en motorsykkel med verdens dårligste motor. Tro meg jeg har eid to... Honda som har laget så mange klassiske sykler, presterte dette makkverket i de pastellfargede 80-åra, og jeg gremmes enda.
Billetten er bestilt og når fellesferien når sitt ultimate høydepunkt i juli, setter 15 glade mennesker kursen for Tokyo. Jeg tror "Lost in Translation" kommer til å stå på menyen flere ganger i sommer. Sammen med "Memoirs of a Geisha" - jeg har en utekstet versjon... en smule optimistisk kanskje. Programmet for turen ser ut til å nærme seg en endelig form, og atombombene 6. og 9. august 1945 blir viktige. Vi skal besøke både Hiroshima og Nagasaki på de respektive datoene. Kyoto- geishaenes hjemby, Nara- med sin gamle kultur og smeltedigelen Tokyo står også på programmet. Samt en del andre reisemål, Osaka, Kobe, Yokohama og noen jeg ikke husker navnet på. Jeg ser frem til et gjensyn med de tre S-ene sushi, sashami og SAKE, selv om sistnevnte nasjonaldrikk bør inntas i kontrollerte former.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar