En studie i grasiøse bevegelser...

Synkronsvømming har lenge vært en anerkjent del av det olympiske programmet. Fra OL i 2008, blir det egne stildommere i fotball. Det skal konkurreres i synkronforsvar med og uten tilløp. Det vil si at heretter må man i tillegg til å lage mål (som fremdeles vil være hovedhensikten med spillet), også utføre spillet med innøvde bevegelser. Det få er klar over er at vi i Norge har hatt denne regelen til utprøving i forrige sesong, med svært vellykket resultat. Bergsøy tapte riktignok 7 eller 8 eller 9- null, men de fikk i allefall høye stilpoeng av dommerne. Her ser vi to av forsvarerene utfører et såkalt utadvendt hoppende sleivspark, gjennomført med brukbar strekk i leggene og energiske armbevegelser. Du kan klikke på bildet for å se detaljene i utførelsen i full skjerm.

Det er noe eget med gamle biler, noe udefinerbart som gjør at de fleste blir i godt humør når slike doninger kommer duvende bortover en støvete landevei... Jeg må bare gjøre oppmerksom på at det ikke er min bil, og så vidt jeg vet skal den ikke restaureres bare brukes. Det er tross alt det de fleste biler er bygget for. 47 år er ingen alder for en Caddilac.

Jeg sparket ikke i dekkene på denne når jeg så den. Visstnok er det skrevet en hovedfagsoppgave eller kanskje til og med en doktoravhandling om det sosiologiske fenomenet "Tyre kicking" eller "Dekksparking". (Husker jeg ikke feil er den omtrent 5? år gammel og skrevet i Trondheim, du får google litt, jeg orker ikke akkurat nå). Dette merkelige fenomenet som gjør at når mannfolk skal prate om en bil og se nærmere på den, bare MÅÅÅ man sparke i dekkene. Det er liksom den ultimate kvalitetes testen på at vidunderet til xxx antall oppsparte og belånete midler er vel anvendt. Bare vent til neste gang noen kommer med en ny bil så begynner det automatisk å rykke i foten og en sylpiss boot størrelse liten kajakk sikter seg skråsikkert inn mot den svarte gummien. Jo dyrere og bredere dekkene er, jo større er lysten til å pirke borti med skosnuten. Hjelpe og trøste.

So much to write , so little time

Einstein was definitly wrong in his theories. Time is for sure not an abstract dimension. Time is very concrete and limited. If someone can find a way to make my time abstract for a week or two I would be very satisfied. Sometimes what seems to be an easy task turns out to be quite the opposite. I am really sweating over my semester paper in media science/journalism.
I am working on an academic approach to pressphotography, based upon a comparativ analysis of what kind of, or the themes in, award winning pictures. I have some hypothesis on the subject, but I can find very little support on this elsewhere. The trouble is that most of the litterature concerning photography totally ignore the pressphotography as important. The documentary photography on the other hand is well covered, but there is a thin, fine line between those genres. The litterature are either technical, ethical or uses examples of great photos of the past. Contemporary photos are not under the attention of the academic enviroment, or at least so it seems. Further it seems that nobody have ever written about the pressphotography explicit in a sociological context. The few examples I can find is either old (more than ten years) or so contradictive to the findings I have made in my studies so far, that they are of no use to me. I am very aware of Roland Barthes, but it is not the rethorical aspect I am looking at. I am searching for tendencies or development in the pressphotography when comes to presentation and choice of content. My suspiscion is that the pressphotos themselves can not be looked upon as journalistic pictures when taken out of their context. More specific, away from the text they are illustrating. They do not tell their own story, but acts as supplements. So it is easy to fall in trap of looking at the development of the modern medias instead of keep to the narrow road, and just investigate the pictures. Or maybe that is where the road ends? The social context is another aspect that have to be taken in consideration, but again that is not what I am looking for in the first hand. Perhaps there is nothing to find unless one takes on the priorities in the modern information society as the challenge?

Pheeew! It felt good to blow of some steam. Back to work. Maybe I am doing something new work on this field :) after all we are allowed to draw our own conclussions, and not depend on others work all the time...

Bilhelvete lager krøll som vanlig

Det finnes mandager og finnes mandager. I dag er det definitivt en av disse mandagene. Det er så borti natta mandag at jeg nesten blir fristet til å sitere sir Bob, men bare nesten. Et sted får grensen gå selv på en mandag. Biljævelen virker ikke. Det kan selvsagt ha sammenheng med at ingen biler liker å stå ubrukt mens eieren spaserer i det nydelige vårværet. Været har ikke vært nydelig, men med sommerdekk på bilen får man late som. Så når man endelig trenger det bensinslukende ståluhyret er samarbeidsviljen til produktet fra Chrysler Corporation lik null. Det kan ikke gjentas ofte nok: Den eneste dagen man er lykklig som bileier er når pengene for vrakpanten står trygt på kontoen med hilsen Toll og avgiftsdirektoratet. Møkkabilen vcar steindau i morges. Dagen startet jo ganske bra, med at jeg forsov meg til nattforelesningen klokka 0915. Hvem pokker er som er motivert for forelesninger midt på svarte natta? Så der gikk en av de forelesningene jeg faktisk synes er ok å gå på fløyten. Enda var ikke dagen egentlig startet. Posten Norge var neste stopp. For å hente pakke fra Holland uten hentelapp... Når pakken var funnet, hadde jeg selvsagt med meg feil minibankkort og husket ikke koden på det kortet som lå i lommeboka. Hvis noen har forsøk å gå fort fra posthuset i Volda til Sjukehusvegen på en diett bestående av 40 Prince og 2 liter svart kaffe om dagen i 20 år, så vet de hva mangel på oksygen opptak er for noe. Heldigvis finnes det mennesker som innehar kjøretøy av det slaget som faktisk starter innimellom, som forbarmet seg over en småsvett fotgjenger. Takk Gunnar. Etter en slitsom ettermiddag og to timer forelesning i japansk språk (suGOi), var jeg klar til å gi hovedhelvete en sjanse til å igjen bli omvandlet fra et forurensningsproblem som opptar plass på gårdsplassen, til å bli et befordringsmiddel for trengende studenter. Jeg hadde nemlig i et filantropisk øyeblikk stilt denne erstatningen for en automobil til disposisjon for Den Norske Dokumentarfilmfestivalen i Volda. Så da måtte jeg for skams skyld gi denne rusthaugen en intravenøs blodoverføring i form av et aldri så lite elektrosjokk. Startkabler. Startkabler er et nyttig verktøy, som hører inn i samlingen av kuriosa som ikke står på listen over mulige salgsobjekter. Og vips kunne man høre lyden av en motor som malte som en katt. Jeg mistenker at Chrysler har bygget inn en faktor i disse bilene slik at startvanskene øker direkte proposjonalt med behovet for å forflytte seg i tid og rom. PMS by Chrysler. Nuvel, bilen surret og gikk. Nå har det seg slik at helt siden tidenes litt ut på ettermiddagen, har paradis vært noe som omtales som noe Adam drev på med eller oppholdt seg i. (Her må legges til at mange norske barn har hoppet paradis på gater og i streder om våren, men det var før de ble bileiere). Hjertestarteren ble pakket vekk, og den optimistiske bileier satt med foten på gasspedalen for å varme opp kjerra. Etter omtrent 10 minutter, synes jeg det fikk være nok kosing og strigling, og fjernet så foten fra nevnte pedal. Hvis man har hørt lyden av stillhet (The sound of silence- Paul Simon), er dette øyblikket hvor den totale stillhet inntrådte. Etter å ha ytret noen velvalgte gloser, som sannsynligvis ikke finnes i Riksmålsordboken, forsøkte jeg å vri om tenningsnøkkelen på nytt. KLIKK. Lyden av et klikk har sjelden hørtes mer definitivt ut. Det er den ubeskrivelige lyden (og følelsen) av absolutt slutt på alt. Her finnes intet mer at hente. Så nå må festivalen klare seg uten bil, jeg må klare meg uten bil, Statoil og den norske stat må se sine inntekter redusert, men globalt sett er det en fordel. Utslippet av klimagasser i Volda og omegn er redusert på ubestemt tid. Så nå må jeg gå den tunge veien til en av disse pusherne som selger syre. Batterisyre. Jeg har tatt den tunge beslutning å gjøre et innhugg i bankkontoen for å foreta en nødvendig hjerteoperasjon på min mest unyttige eiendel. Men har treskeverket klart seg uten frem til nå, kan den få stå litt til. Nå er det mitt andre kjøretøy som skal få oppmerksomheten om noen få dager. Så kanskje jeg blir blid igjen. I morgen er det tirsdag og jeg har hevdet helt siden de dager da man benyttet tirsdager til å se finsk fjernsynsteater i svart/hvitt, har denne dagen vært den mest tragiske i hele uken. Det gjenstår å se og mandager har rykket faretruende mye nærmere.

For oss som foretrekker gode konspirasjoner i stedet for fotball på en søndagskveld

De fleste som orker å holde seg våkne på onsdagskvelder og som sveiver innom TV2 en gang iblant har sannsynligvis fått med seg nyhetsmagasinet, 60 minutes. Nå skal jeg ikke starte en debatt om hvorvidt det er bare stjernejournalistikk som utføres i hvert program av ringrevene i CBS, bare påpeke at de har sine høydepunkt ispedd trivialiteter. Riktignok er ikke programmet laget for nordmenn, godt forankret i BBCs TV tradisjoner og tenkemåter, men noen ganger er 60 minutes direkte banalt. Nok om 60 minutes, forløpig, og over til gode konspirasjoner og et (dramatisert) innblikk i hvordan en av verdens største nyhetsredaksjoner tenker.

Her kommer en digresjon, så hopp til neste avsnitt hvis du ikke gidder å lese digresjoner: Som tidligere nevnt, så fortrekker jeg å benytte tiden til noe annet enn å glane på 22 mann i kortbukse som prøver å kvitte seg med en liten lærkule så fort de har fått tak i den. Min farmor spurte en gang om hva som var hensikten med det spillet? Jeg svarte at de to lagene skulle prøve å overliste det andre laget, innenfor et komplisert regelverk, og få fotballen i mål. - Hmm, var svaret og farmor fortsatte å følge med på skjermen. Etter ti minutter, snudde hun seg mot meg, pusset nesen i et lite lommetørkle, gløttet over brilleglassene og sa ganske tørt: - - Hvis det er hensikten med dette spillet, hvorfor gjør de alt mulig annet enn det de skal da? Etter det begynte jeg å tenke over om fotball egentlig var så spennende likevel? Digresjon slutt

Filmen det er snakk om er The Insider fra 1999, med Al Pacino, Russel Crowe, Christopher Plummer og Phillip Baker Hall m.fl. Regisert av av Michael Mann. Det er en av noen få filmer som har høy slitasjefaktor og som tåler å sees noen ganger med ujevne mellomrom.
Historien er kort fortalt om en produsent (Al Pacino)

i 60 minutes som lukter en god (vond?) historie. Han jobber med en sak om tobakksindustrien i USA og kommer i kontakt med en som tidligere jobbet innenfor den bransjen, men fikk sparken på grunn av illojale meninger. En såkalt whistleblower, som forteller om ufine metoder og tvilsom praksis i hos giftprodusentene. Det hele utvikler seg til en maktkamp internt i CBS og om hvilke journalistiske og økonomiske hensyn man skal ta. Dette er også en historie om at sannheten kan ha flere sider og hensyn. Det hører med til historien at den opprinnelige saken til slutt kom på 60 minutes noen år etterpå. Al Pacino er strålende som vanlig og Russel Crowe gjør en utmerket innsats som mannen som røper sannheten. For den som foretrekker å ligge på sofaen med en røyk :) og en god story i 2 timer og 33 minutter istedet for Davyen og TV2, er det bare å glede seg til en politisk betent thriller av det interessante slaget.

Jeg angrer som en liten hund...

Så var det gjort. Samlingen av gjenstander som ikke tjener annen hensikt enn å gi ro i sjelen, er redusert med et uvurderlig objekt. Jeg angrer allerede før pakken er levert på posthuset. *sukk*. Etter et langt liv som Hamster
(Mange tror at hamsteren ser godt, p.g.a. de store blanke øynene. Hamsteren er en huleboer som sover om dagen og er oppe om natten. Derfor ser hamsteren mye bedre om natten enn om dagen. Hamsteren er faktisk nærsynt (wikipedia)), har jeg etter grundig sjelegransking og tom lommebok, bestemt meg for å gjøre et dyptpløyende sår i samlingen av kuriosa. Hadde jeg enda vært en kynisk spekulant (jeg er bare kynisk på andre områder), så hadde dette vært en lett avgjørelse. Nå som Yashicaen er solgt står turen klar for frimerkesamlingen. Jada, jeg har det også. En liten samling som har fulgt med på flyttelasset landet rundt i 35 år. I skrivende stund har den ligget i en trygg pappeske siden 1992, men hver gang jeg har prøvd å selge har jeg endt opp med å studere norsk posthistorie. Jeg har forsøkt å danne en forening for anonyme samlere, men ingen tok kontakt. Etter en lang natt med svettetokter og flimrende bilder som passerte revy foran samlerblikket, har jeg billedlig revet meg i håret og fattet en avgjørelse. Samlingen av norsk postkuriosa skal ut på markedet. *dobbeltsukk* Takk for at man har QXL slik at man kan bli kvitt sine laster, faren er jo at man ender opp med å kjøpe i stedet for å selge. Noe jeg smertelig har erfart. Det er jo sååå mange ting jeg bare må ha. Vel, valget er gjort og jeg sitter og forfatter en annonse hvor jeg legger de dyrebare objektene ut for salg. Det gjør vondt...

koNNICHI-WA. o-GEnki desu-KA?

Neida det er ikke skrivefeil i overskriften, det skal være slik. De små bokstavene er den lave oktaven og de store den høye, som forteller hvor tonefallet skal være når man skal uttale ordene riktig. Det burde være nokså innlysende. da kan det være greit å vite hvor trykket skal ligge i uttalen. Man kan jo levende forestille seg de problemer som kan oppstå når et ord har forskjelig mening, men skrives likt med latinske bokstaver. En av norges største eksport artikler og en av de mest avholdte drikker i dette øyriket, skrives på samme måte med latinske bokstaver, men det er en ørliten smule forskjell på LAKS og SAKE. Problemet er i første rekke å lære seg mange nye ord, når man ikke har en eneste knagg å henge dem på. Kjevene er ikke vant til de merkelige bevegelsene og det medfører en artikulasjon som kan bli til dels grøtet. Det er ingen særlig hjelp i lydene som kommer heller , de kommer i feil rekkefølge og ligner ikke på noe annet man har lært. Bortsett fra det siste ordet i overskriften, som har den samme meningen på flere norske dialekter. Det villle være å dra den litt langt å påstå at vi har noe felles språk kanskje? Du har sikkert skjønt at dette dreier seg om utenlandsk språk. Det snakkes av anslagsvis 128 millioner mennesker, som ikke synes at det høres det minste merkelig ut.
De samme menneskene er jo også kjent for sin høflighet og respektfulle fremferd. (Årene 1928-1945 må her regnes som et unntak). Så når en overmodig student hiver seg rundt for å lære seg dette språket, smiler de og virker oppriktig glade for at noen tar seg bryet.

På dette tidspunktet har sikkert den observante leser (hvis de gidder å lese så langt) skjønt at det dreier seg om den oppadgående solens land. Jeg har begynt på språkkurs i japansk. Og etter en innledende runde er jeg overbevist om at dette like vanskelig å lære seg som å tre den berømte kamelen gjennom høystakken. Man ligger litt tynt under vann når man skal lære seg å snakke i voksen alder. Grammatikken er uforståelig, setningsbyggingen fullstendig vrang og bare et fåtall ord er kjent fra før. Sake , sushi, karate, judo og sumo er jo vanlig her på berget også, mens oKane. keitai og fuku er mer i de eksotiske hjørnet, tilsynelatende. Selv om det er ting vi alle er avhengige av: Penger, mobiltelefon og klær. Så nå skjønner man at her må pugges. Så hvis jeg ikke dukker opp til overflaten av Voldas sosiale liv i de neste ukene er årsaken ganske enkelt at jeg må sitte med snyteskaftet i en bok og pugge nihongo.
saYOO-NARA. og svaret på spørsmålet i overskriften: Hai. GEnki desu, one-gai-shi- masu. :)
Dette er en vanlig liten flaske på ca 1.8 liter. Omtrent det vanlige konsumet til middag for nordmenn på tur i Hiroshima høsten 2005. Det blir av onde tunger hevdet at undertegned var en smule animert av forfriskningene etter måltidet.

Ryddesjau i kameraskuffen

Det begynte med at jeg skulle en liten tur i kjelleren for å hente en eske til et av kameraene mine som er til salgs. Det svir i et gammelt samlerhjerte å kvitte seg med noe som helst, men tre klin like kameraer er litt mye, selv for meg. Selvsagt er det kjekt å ha tilgang på reservedeler, men alle virker upåklagelig og ser ikke ut til å reise til de evige kameramarker med det første. De overlever sikkert meg. Etter å beveget legemet ned i kjelleren, oppdaget jeg til min forferdelse at der var det masse jeg hadde savnet lenge. Jeg gjorde innhugg i noen pappesker og hadde en hyggelig time i kjellerboden. Man samler på seg mye rart i løpet av noen år. Det finnes liksom ingen grenser for grevlingvirksomheten som har blitt bedrevet opp gjennom flere tiår. Hvis noen har bruk for et syltetøyglass med OL-pins, eller en haug med datadisketter som under tvil lar seg kjøre under Windows 3.1 er de hjertelig velkommen til å ringe. En Commodore Amiga i sin beste alder, født i 1987 og bodde på Svalbard frem til 1990. En ekte Polardegos. Fretex har nå fått elleve STORE bæreposer med klær, som enten var for STORE :), eller en smule umoderne. Vinkelslipere er jo et hendig verktøy, men fire stykker er kanskje å ta litt hardt i? Pappesker er hendig, og tomme pappesker er uvurderlige. Likeså kjeledresser fra ymse firmaer og et lass med T-skjorter som skulle bli til filler på verkstedet. Bilblader er også viktig og banebrytende litteratur. Amcar Magazine i vakre rødbrune plastpermer, årgang 1984-1989 samt en pappeske med løse blader (sukk), og da tør jeg ikke å tenke på alle de andre bladene. Vinglass type jævlig billige, ca 5 rødvin og 4,5 hvitvin ligger også i kjellerboden og venter på en tørst sjel. Får vel prøve å prakke dem på Misjonssambandet, sammen med kaffeservice made in GDR eller DDR om man vil. Blomstrete og vanskelig monterte hanker. 4 soveposer, 2 telt og et LASS med fiskestenger komplementerer den ENE kjellerboden, dvs, cirka 4 KUBIKKMETER med interessante samleobjekter. Jeg tror bod nummer to får vente til en annen påske...

Vel det dette egentlig skulle handle om var at jeg har et Yashica kamera til salgs. Det er så lett å la seg avspore til noen digresjoner. Jeg trenger en hodelykt før jeg skal inn i den andre boden for å finne HODELYKTEN jeg vet jeg har et sted. Ehh... Yashica, ja det var det ja, jo altså hvis noen har lyst til å drive med litt ordentlig fotografering så har jeg et til overs. Svære negativer, 12 bilder på en film, helt manuelt krever god lyssans eller egen lysmåler osv osv. Se link borte på siden. Den store fordelen er at folk smiler uhemmet når du vil ta bilde av dem med et slikt kamera. Motivene kommer løpende av seg selv. Jada gutter... Som sagt har jeg flere av dem og denne skjønnheten her er til salgs. Pris blir vi sikkert enige om.

This was supposed to be a short posting about a camera for sale, but ended up with a long story about all the "valuables" and "collectibles" one can find on an expedition into one owns basement. I found a lot, things that I did not knew that I owned :) Like empty cardboardboxes, sleepingbags from the 80`s, old magazines, a Commodore Amiga and a lot of other useful items. This lot is reciding in one out of four crammed booths in the basement. I don`t have the nerve to open the other three... Well anyway I have a Yashica D for sale, I own three of them... and that was what this posting should be about. So too cut the crap, if yiu are interested send me an email :) Cheers.

Riktig verktøy må til.

Bare den aller h... våren kunne forte seg litt, så det går an å gå utendørs uten å få frostskader. I dag har det sluddet og snødd i Volda og det omtrent 1-EN varm grad ute. Dette ble tatt i fjor borti Ørsta. Kameraet som dette egentlig er bilde av, er et Mamiya M645, helt manuellt og som bruker FILM. På dette kameraet blir negativene 6x4.5 centimeter. Og bildene blir utrolig skarpe. Har noen lyst til å prøve, får de bare si i fra.

It`s springtime, at least we are closing in here in Norway. Grab your photographic tools and get out there :) My Mamiya M645 waiting for me to put away the D70 and start with some real photowork. The building in the background is part of several old grainmills, located near Ørsta in Norway. A kind of outdoor museum close to the road. It`s free!
Mamiya 645a, originally uploaded by Meg.

House of flying daggers. Episke eventyr går ikke av moten

Ute regner og blåser det og det er pokker ikke mye som minner om vår. "Jeg velger meg april..." Jeg kan ikke si meg helt enig med Bjørnsterne B. i det utsagnet akkurat for øyeblikket. TV tilbudet frister heller ikke, så da er det godt man kan grave ned i skuffen under salongbordet og finne seg et storslagent eventyr på DVD. Hente seg et glass rødvin og slenge seg makelig tilbake i godstolen og bli med på eventyr i det mystiske Kina. House of flying daggers er en billedskjønn film. Den er et klassisk drama, den evige kjærlighetshistorien og litt god gammeldags Kung Fu Fighting i en og samme fortelling. Jeg skal ikke røpe handlingen, men en og en halv time med farger og enormt dyktig kameraføring, gjør at vinteren godt kan vare til i morgen. Jeg har fått en dose sommer allerede. Så nå kan jeg legge meg og drømme meg bort herfra... Jada jada, jeg har filmen liggende her hjemme hvis noen vil låne.

alle bilder i denne posten er hentet fra http://sonyclassics.com/houseofflyingdaggers/poster.html

Tillegg klokka 0239: Jeg kom meg aldri seng, ble sittende å snakke med Cook Islands på msn. JEG VIL TILBAKE NÅ! Der har de 35 grader og en deilig høst... sukk og stønn. Det har blitt sent, så nå tar jeg med meg iBooken og en dose videovold og hopper i seng. Vel ikke helt bokstavelig, jeg beveger meg sjelden hoppende omkring i kåken. Jeg foretrekker en mer moderat form for bevegelse. Thorslund melder drittvær i morgen også, så da kan jeg sikkert sove lenge.

I`m sorry, but it`s to late for writing about the movie in English. The rest of the post is about weather and the waiting for the springtime to come.

Om bomber og bilder

The Dome_1,
originally uploaded by
OivindR_photos.

Opprydding må til, selv på iBooken innimellom. Og da hender at man finner mapper med bilder som man trodde var rotet bort eller slettet. Nå fant jeg heldigvis igjen bildene mine fra Hiroshima. Dette er det som sto igjen klokken 0816 6. august 1945. 70 000 mennesker ble tilintetgjort i løpet av sekunder. Ytterligere 70 000 døde som følge av skader de pådro seg i historiens mest idiotiske eksperiment. Idiotien ble bare overgått tre dager senere i Nagasaki. Man gjentok et folkemord, bare med en annen TYPE bombe. Testingen skulle jo vise hvilket masseødleggelses våpen som var mest effektivt. Nå vil vel mange hevde at Japan på ingen måte var uskyldig i krigens redsler og noen vil si at de fikk straff som fortjent. Det forsvarer ikke den handlingen USA utførte denne morgenen i 1945. Se lenker i den engelske teksten.

This is what was left after the bombing of Hiroshima August 6th 1945 at 8.15AM. This terrible expression of human stupidity, was only matched by a new genocide three days later in Nagasaki. Japan was not innocent in the terror inflicted upon humanity during the Pacific warth, but nothing can defend genocide anyway. I believe this was an experiment to test new weapons. For further explanation about the differences of the bombs and the outcome you can read here or here. You can also Google with the words Hiroshima and Bomb, that should give you about 5 million hits.

Huff dette tar tid

Nå har jeg brukt nok en regntung dag til å fikle med bilder og prøve ut vissvass på bloggen. Det meste er selvsagt slettet igjen fordi det ikke virket. Hmm.. kan visst ikke lære en gammel tøv å skrive html sånn uten videre. Har prøvd det meste av gode tips på nett, men det synker ikke inn. Jeg tror klipp og lim metoden får gjøre nytten heretter.

Har da fått lastet opp noen flere bilder i albumet mitt/my album, så jeg har snart brukt opp gratis kvoten for denne måneden. Kanskje jeg skulle koste på meg $24.95 og slippe å tenke på det problemet mer.

Jeg blir tørst av all denne skrivingen, så nå skal jeg teste om reklamebyrået snakker sant. Vel, bildet er mitt, men teksten har jeg stjålet uhemmet fra Carlsberg og det innrømmer jeg uten blygsel. Boksen på bildet er kjøpt for eget studielån for å lage reklamefoto, som var oppgave på Foto i media på Høgskulen i Volda våren 2005. Det var reklamen eller mangel på sådan for vår eminente fotograf, lærer og kritiker Gaute Hareide. Det ble mange lenker i denne teksten. Jeg skal skjerpe meg. Velkommen tilbake når du har klikket deg ferdig.

This is just some babbeling about posting of photos to the web, and my troubles with html code. It is also some links to Volda University College, where I spend my time as a student. The Foto i media (2) takes you to the course given to mediastudents (and some others) every semester. The course is in English (if necessary) to the benefit of non Norwegian speaking students. Well the Carlsberg link goes to... YES you are right om the spot with your guess. This ended up with a lot of links in this text, so please come back when done clicking your way to other pages :)

Fototest

Tingretten-Volda,
originally uploaded by
Øivind.

Jeg har egentlig ingen god grunn til å laste opp dette bildet. Jeg driver egentlig og oppdaterer fotoalbumet mitt på nett. Det ligger en link borte på venstre side av denne bloggen, hvis noen er nysgjerrige. Bildet er tatt med et gammelt TLR kamera, en Yashica D. Hvis du lurer på hva det er så kan du lese her

There is no reason for posting this. More or less I am just testing out FLICKR, and posting pictures to my own album. But things are quite slow in the middle of the night. The picture is taken with my Yashica D. If you wonder what kind of camera that is, just follow Yashica

Aoraki (Mount Cook) NZ.

Aoraki-1.jpg,
originally uploaded by
Øivind.

Bildet tatt i Mount Cook National Park, South Island, NZ. 22. november-05. En fin vårkveld. Kom sent på ettermiddagen for å gå i fjellet. Mens jeg spiste kveldsmat på en cafè, lettet været og Aoraki 3754m (Mount Cook) lå i solskinnet. Rasket med meg sovepose, mat og fotoapparat og kjørte inn til brefoten i nabodalen. Der var det selvsagt blitt mørkt før jeg kom frem, så det var bare å krølle seg sammen i bilen og pleie forkjølelse med en liten cognac. Dagen etter var det overskyet igjen, men det ble bretur likevel. Dagen etter var det grått og overskyet selvfølgelig, så det ble ingen fine bilder.