Bilhelvete lager krøll som vanlig

Det finnes mandager og finnes mandager. I dag er det definitivt en av disse mandagene. Det er så borti natta mandag at jeg nesten blir fristet til å sitere sir Bob, men bare nesten. Et sted får grensen gå selv på en mandag. Biljævelen virker ikke. Det kan selvsagt ha sammenheng med at ingen biler liker å stå ubrukt mens eieren spaserer i det nydelige vårværet. Været har ikke vært nydelig, men med sommerdekk på bilen får man late som. Så når man endelig trenger det bensinslukende ståluhyret er samarbeidsviljen til produktet fra Chrysler Corporation lik null. Det kan ikke gjentas ofte nok: Den eneste dagen man er lykklig som bileier er når pengene for vrakpanten står trygt på kontoen med hilsen Toll og avgiftsdirektoratet. Møkkabilen vcar steindau i morges. Dagen startet jo ganske bra, med at jeg forsov meg til nattforelesningen klokka 0915. Hvem pokker er som er motivert for forelesninger midt på svarte natta? Så der gikk en av de forelesningene jeg faktisk synes er ok å gå på fløyten. Enda var ikke dagen egentlig startet. Posten Norge var neste stopp. For å hente pakke fra Holland uten hentelapp... Når pakken var funnet, hadde jeg selvsagt med meg feil minibankkort og husket ikke koden på det kortet som lå i lommeboka. Hvis noen har forsøk å gå fort fra posthuset i Volda til Sjukehusvegen på en diett bestående av 40 Prince og 2 liter svart kaffe om dagen i 20 år, så vet de hva mangel på oksygen opptak er for noe. Heldigvis finnes det mennesker som innehar kjøretøy av det slaget som faktisk starter innimellom, som forbarmet seg over en småsvett fotgjenger. Takk Gunnar. Etter en slitsom ettermiddag og to timer forelesning i japansk språk (suGOi), var jeg klar til å gi hovedhelvete en sjanse til å igjen bli omvandlet fra et forurensningsproblem som opptar plass på gårdsplassen, til å bli et befordringsmiddel for trengende studenter. Jeg hadde nemlig i et filantropisk øyeblikk stilt denne erstatningen for en automobil til disposisjon for Den Norske Dokumentarfilmfestivalen i Volda. Så da måtte jeg for skams skyld gi denne rusthaugen en intravenøs blodoverføring i form av et aldri så lite elektrosjokk. Startkabler. Startkabler er et nyttig verktøy, som hører inn i samlingen av kuriosa som ikke står på listen over mulige salgsobjekter. Og vips kunne man høre lyden av en motor som malte som en katt. Jeg mistenker at Chrysler har bygget inn en faktor i disse bilene slik at startvanskene øker direkte proposjonalt med behovet for å forflytte seg i tid og rom. PMS by Chrysler. Nuvel, bilen surret og gikk. Nå har det seg slik at helt siden tidenes litt ut på ettermiddagen, har paradis vært noe som omtales som noe Adam drev på med eller oppholdt seg i. (Her må legges til at mange norske barn har hoppet paradis på gater og i streder om våren, men det var før de ble bileiere). Hjertestarteren ble pakket vekk, og den optimistiske bileier satt med foten på gasspedalen for å varme opp kjerra. Etter omtrent 10 minutter, synes jeg det fikk være nok kosing og strigling, og fjernet så foten fra nevnte pedal. Hvis man har hørt lyden av stillhet (The sound of silence- Paul Simon), er dette øyblikket hvor den totale stillhet inntrådte. Etter å ha ytret noen velvalgte gloser, som sannsynligvis ikke finnes i Riksmålsordboken, forsøkte jeg å vri om tenningsnøkkelen på nytt. KLIKK. Lyden av et klikk har sjelden hørtes mer definitivt ut. Det er den ubeskrivelige lyden (og følelsen) av absolutt slutt på alt. Her finnes intet mer at hente. Så nå må festivalen klare seg uten bil, jeg må klare meg uten bil, Statoil og den norske stat må se sine inntekter redusert, men globalt sett er det en fordel. Utslippet av klimagasser i Volda og omegn er redusert på ubestemt tid. Så nå må jeg gå den tunge veien til en av disse pusherne som selger syre. Batterisyre. Jeg har tatt den tunge beslutning å gjøre et innhugg i bankkontoen for å foreta en nødvendig hjerteoperasjon på min mest unyttige eiendel. Men har treskeverket klart seg uten frem til nå, kan den få stå litt til. Nå er det mitt andre kjøretøy som skal få oppmerksomheten om noen få dager. Så kanskje jeg blir blid igjen. I morgen er det tirsdag og jeg har hevdet helt siden de dager da man benyttet tirsdager til å se finsk fjernsynsteater i svart/hvitt, har denne dagen vært den mest tragiske i hele uken. Det gjenstår å se og mandager har rykket faretruende mye nærmere.